La følelsene få slippe til- det er en vei til liv og helse!!

Jeg har i mange år fryktet mine følelser og særlig de følelsene som jeg ikke helt klarer å kontrollere.

Har vært så spennende å gå i terapi og forstå hvor mye livskraft som ligger i å annerkjenne ALLE følelsene sine og slippe de til sakte men sikkert. Frykten er ofte helt uberettiget og ofte er det verste som kan skje ikke så farlig i det hele tatt.

Jeg har av en merkelig grunn satt veldig høyt å kunne beherske meg i alle sammenhenger. Idag kjenner jeg hvilken gave det er å la tårene komme eller sette ord på når jeg syns noe er urettferdig. Det er som om jeg har oppdaget en kilde til liv.
For å bare svelge unna alt som kan skape konflikt, kan i verste fall føre til depresjon. Depresjon er jo ofte ett tegn på at man har lukket mange følelser sine inni seg og rettet dem mot seg selv- og ikke de eller det som de var rette mot.

Hva tenker du om følelseslivet ditt? Kjenner du at du tør å la følelsene få rom og sette ord på dem?

Jeg har en lang vei å gå...merker at jeg fortsatt liker ulike masker....masker som viser meg som vellykket og "jeg har det bra".
Men hvor er jeg idag? Hvor langt har det fått meg?

Jeg kjente behovet for å ta en storrengjøring i livet mitt og våge å annerkjenne det som fantes inni meg. Det er mye jeg ikke er stolt av , men det er allikevel meg.

Ønsker deg en god uke. og utfordrer deg til å kjenne etter om du er ærlig med deg selv i ulike situasjoner, eller om du bare svelger kameler for å ikke skape konflikter!

Selvforaktens klamme grep...

"Kom i hu blomstene på marken. Ike sår de, ikke høster de. Men ikke engang Salomo i all sin prakt, var kledd som en av dem"
(Vers fra Matteus 6, skrevet som jeg husket det).

Når jeg ser meg i speilet er det sjeldent jeg liker det jeg ser.
En stor sorg for meg er at jeg ikke kan klare å like ansiktet mitt og kroppen min.
For meg så oppleves det som selvbildet mitt er knust- og aldri kan lappes sammen igjen.

Kjenner du deg igjen? Har du stått foran speilet og vært frustrert over at du ikke fikk til sminka, at nesa var for stor eller en kvise midt i panna?
Når jeg tenker over det, bruker jeg vanvittig mye tid på å forakte det Gud ga meg som gave. Utganspunktet. Min kropp og mitt ansikt. Han skapte det og ga meg i oppgave å forvalte det til ære for han.
Er det ett omeråde jeg føler meg som svakest, er det der. Strekker aldri til. Jeg kan bestemme meg for å like den jeg er og etter fem minutter er selvforakten tilbake.

På bussen istad satt jeg å tenkte på skjønnheten i en gammel kropp/ansikt. Der har livet satt spor i form av arr og rynker.
Hvorfor kan jeg ikke tenke likedan i fohold til meg selv? Mine 28 år har satt dype spor på kroppen min...jeg vil alltid bære med meg arr som taler om en tid der livet var for vanskelig å leve for meg- og der jeg helst ville slippe å "face det som lå foran".
Tenk om jeg en dag kan bære det med stolthet? Over at jeg ikke ga opp?!

En tankevekker på slutten....jeg tror Gud skapte menneskene sånn at de var avhengige av å bli elsket.
Både elsket av de rundt, men også kroppen ble skapt for å elskes. Jeg tror at hvis man elsker kroppen sin- vil det bli enklere å ta riktige valg/sunne valg i forhold til kosthold/trening/hvile. Jeg tror generelt det vil være lettere å lytte til en kropp som blir elsket.
Jeg snakker ikke om å dyrke kroppen, men ta vare på den som man tar vare på noe man er glad i:-)

Min oppfordring: Tør du å begynne å tale vel om din egen kropp...til deg selv og andre?

Glimt fra livet!

En epoke er over....og hva kommer nå tro?

Livet går i bølger....opp og ned....
De siste årene kan jeg beskrive som at det oppleves som jeg blir holdt under vann...jeg får ikke puste og kjenner det som jeg kveles. Av og til får jeg komme over overflaten og trekke pusten, men rekker ikke å kjenne velbehaget ved det, fordi jeg kjapt dukkes under igjen.

Nå har jeg hatt en lengre periode hvor jeg føler jeg går i riktig retning. Jeg har tatt valg som jeg har trengt for å oppleve å ha det godt. Men så kommer den ekle hånda og dukker meg under igjen....

Nå er det endelig. Jeg og Anders har nå søkt om skilsmisse og ett kapittel av livet mitt er nå avsluttet.
Må nesten klype meg i armen, fordi det hadde jeg aldri trodd skulle skje for noen år siden. At jeg en dag skulle måtte ta det skrittet og gi opp i en sånn relasjon. Det har vært vondt og ydmykende å måtte gi opp.

Kunne skrevet mye mer om følelsene rundt det, men vil hele tiden ha en balanse mellom det å være ærlig og ekte og det og ikke bli for personlig.

Det spesielle med hele denne situasjonen er hvilken styrke den har gitt meg. Nå kan jeg faktisk tenke at- det blir bedre, det kommer til å ordne seg og smerten går over.
Men når det kommer til forhold, ekteskap og alt det der en nok veien laaaang!! Derer det mange sår og de trenger nok tid for å gro.

Hvorfor deler jeg dette?
Jo, fordi jeg vil du skal vite at du ikke er alene med å oppleve ups and downs, og kjenne at livet kan være tøft og krevende.

Tid for å skaffe litt oversikt og rydde litt i prioriteringer

Impulsene er mange og forvirrende.
I en tid som denne, hvor mediene hele tiden forteller hvordan livet bør være, hvordan man skal bli lykkelig eller slank, hvem som er vellykket eller ikke,
tror jeg jeg trenger å finne tilbake til mine verdier.

Hva er virkelig viktig for meg?
Hva vil jeg bruke tiden min til?Hvaem vet hvor mye tid vi har igjen her og med dem vi er glad i?
Hvem vil jeg tilbringe tid med?
Hva vil jeg bruke ressursene mine til?
Hva skal til for at jeg får en bedre dag og kjenner på dyp og ekte glede?

For livet kan bare passere det nemlig....fort og "gærli"....
...om jeg ikke stopper opp og tar en titt...utenfra...på hva jeg egentlig driver med...??!!

Høsten ligger foran og lite vet jeg om hva som venter. Jeg liker å leve sånn, samtidig som det er litt skremmende.
Tid for innekos, varme pledd, gode filmer og gode venner!!

Oppfordringa idag må være å gripe dagen!

- Lag en eplekake og inviter gode venner
- Kjøp nydelige høstblomster og pynt opp for deg selv
- Sett på yndlingsfilmen din og lag no god mat...selvom det er tirsdag....
- La "skulle" og "burde" være akkurat idag....for hvem bestemmer hva du skal og bør???

Jason Upton Sings with Angels - FLY

Fikk tips om denne nydelige sangen av en venn. Stilig å høre at en engel begynner å synge med i lovsangen!

Glimt fra livet!!

Når alt jeg ville var å følge deg...Jesus!!

Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Og det er en klar grunn til det...

Jeg dras klart mellom ett liv med Gud og ett liv uten han...kjenner at det rives og slites i meg...og det er tøft.
Kunne godt tenkt meg å droppet hele bloggen, men nå klarte jeg ikke lengre.
Jeg må dele det som skjer i mitt liv. For jeg vil at du som leser dette- skal vite at du ikke er alene i vanskelige prosesser!
Jeg vil du som leser skal vite, at selvom ting ser vakkert ut på "insta" og "face" så er virkeligheten noe annet.

Jeg er frimodig og deler akkurat deyt jeg føler for. Jeg elsker å høre fra deg om hva du mener om det jeg skriver. Mange syns nok jeg er for personlig, men da får de la vær å lese bloggen da vel!!!!

For øyeblikket er jeg takknemlig for å få velge selv hva jeg vil med livet mitt. Dete r herlig å vite at det egentlig er helt opp til meg hva jeg vil gjøre i framtiden.
For en ting tror jeg på; og det er at jeg har det best når jeg gjør det jeg er skapt til!!

Men hva er det tro???

Gleder meg forøvrig med ODD Grenland og digger at noen gadd å lage en festival her i Skien(Smieøyafestivalen 2014).
Det er stilig med folk som tør å satse. Og de gjør det for velferden her i byen!! Heiaaa!!!!

Jeg var i ferd med å vende deg ryggen....

Den siste tiden har vært veldig spesiell.

Jeg vil dele litt med deg.
Nå har det gått flere år der jeg har ventet og lengtet etter Guds inngripen i mitt liv. Og ja- jeg lever fortsatt, men så begrenset som jeg har opplevd Gud- det har vært vanskelig å svelge. Trodde han var stor og mektig.


Som en ung kvinne i sin beste alder- har jeg opplevd mye skuffelser og sårene inni meg er store og vonde. Jeg gjør mye for å slippe å kjenne på de. For det gjør så vondt.

De siste månedene har det vært stor kamp om livet mitt. Kjent at jeg kunne godt valgt å vende Gud ryggen, og bare "leve livet" som alle andre. Jeg har vært fristet til å dra på byen og "drikke bort alt det vonde".
Men det er noe som har holdt meg igjen...kan jo skylde på at jeg er veldig fornuftig og tenker mye på konsekvensene av den slags utskeielser...
Men jeg tror også at dypest inni hjertet mitt- er det noe som sier meg at jeg ikke finner fred i alkohol-fest-sex-penger....
Hvor finner jeg da fred?

Jeg har holdt Gud litt på avstand i det senere....har ikke turt å nærme meg han fordi jeg er redd for å ikke bli møtt. Lite som er så vondt som å bli avvist...eller ikke få noen respons i det hele tatt..

Fortsatt søker jeg....
søker etter mening....
søker etter fred.....
søker etter hvile....
søker etter å virkelig forstå at jeg har verdi...
søker etter en hensikt med mitt liv...

Bloggen min heter JESUS ER SVARET!
Og en dag vil jeg også VITE at han er det!!

Er du ett forbilde?

Jeg går stadig å tenker på livet mitt og hvordan jeg lever det.
Jeg har gått igjennom mange faser. Hadde en fase der jeg selv tok meg i nakkeskinnet og virkelig prøvde å leve så riktig og rent som mulig. I egen kraft. jeg ville gjøre det for Jesus, men ønsket også å oppnå å få større kraft i eget liv og kanskje bli helbredet av det....

hehe...idag bare ler jeg av det...og skal fortelle hvorfor.
Det var så sinnsykt slitsomt!! Og så krevende. Jeg mistet mye av den jeg var og ble nesten "deppa" av det. Jeg ville prøve å begrave min "menneskelighet" på egenhånd. Og det skulle skje fort.

Idag så angrer jeg ikke på den tiden. Men jeg tror ikke at jeg hadde godt av det. Idag er skuldrene mine lavere. Jeg ønsker å leve livet mitt så godt jeg kan. jeg er ett menneske. Har sterke sider og svake sider...
Men derfor har Jesus sagt at han vil bruke meg. Han hadde ikke valgt å bruke meg- hvis ikke jeg var ett menneske.
Han ønsket å la sin kraft flyte gjennom meg- ett ufullkomment menneske! Gjennom Jesus- Når Gud ser meg gjennom Jesus- er jeg ren og stårler i all min glans.

Men når jeg ser meg i speilet...må jeg le litt...for jeg er ett mennnske på alle måter. Jeg vil leve og nyte livet! Det er en del av oss alle. Kan selvfølgelig velge å fornekte den delen av meg- men tro meg. Den vil dukke opp!!

Så til dette med forbilde.
Jeg har en opplevelse av at i mange kristne mijøer virker det som jo mer "hellig" man klarer å væer eller hvor viljesterk man er- jo mer verdig er man å være ett forbilde. Og det provoserer meg!! Det gjør meg skikkelig forb.....
For i Guds øyne er det ingen som rager over andre!! Det må vi ikke glemme.

Jeg ønsker å være ett forbilde!! Men måten jeg vil prøve å være det på heretter er ved å være sann og ekte. Ikke prøve å fremstå som noe jeg ikke er!!
Ta med deg dette denne helga. Ikke la andre tråkke på deg eller trykke deg ned med sine "prektige" liv. For Gud kjenner hjertet vårt. Det innerste!!

La oss la den fordømmenede holdningen ligge!

Jeg mangler virkelig motivasjon for tida. Men det var noe som slo meg istad og det vil jeg dele med deg.
Kanskje du trenger å bli minnt på dette idag?

Jeg har merket at når jeg gjør ting jeg vet Gud ikke har behag i eller lever litt på avstand fra han, så vegrer jeg meg mot å komme helt nær han. Og det er jo ganske logisk. Gud er hellig. Kommer jeg for nær han blir jeg avslørt. Han vet alt hva jeg gjør og tenker til enhver tid. Men når jeg søker han, så blir JEG mer klar over hva jeg driver med og at det ikke er bra for meg.

Men så er det sånn at når jeg kommer til Jesus så sitter han ikke å kjefter og driver meg vekk fra seg.
Men han ser på meg med kjærlighet og sier: Jeg har skapt deg, jeg vet at du er ett menneske i en verden der du vil bli dratt mellom det onde og det gode. Så at du feiler og snubler forundrer ikke meg. Men jeg har allikevel en plan for livet ditt. Jeg vil allikevel bruke deg for å hjelpe mennesker. Jeg valgte deg(ett ufullkomment menneske), fordi jeg ikke vil dele æren over det jeg gjør med noen. Jeg, Herren, skal alltid ha æren for mitt verk. Derfor er min kraft utøst i deg og andre mennesker.

Ta det til deg idag. Han bruker oss på tross av...for feil gjør vi. Men la oss heie på hverandre og si: reis deg igjen...børt av deg støvet også går det bedre neste gang. La oss la den fordømmende holdningen ligge.
Ingen av oss har fått mandat til å dømme andre!!!

Jeg prøver å minne meg selv på at Iris, bare se deg selv i speilet; du er ikke bedre enn andre. Allikevel har du opplevd Guds kraft og Den Hellige Ånds mektige nærvær. Og INGENTING kan måle seg med det!! INGENTING!!!

Guds fred til deg. Må han la deg få erfare hvilken omsorg han har for deg!!

Du vet vel om at du er verdifull, at du er viktig her og nå!!

Jeg har en opplevelse av at det norske samfunnet har en stor mangelvare.
Den mangelvaren handler om å hedre...om å hedre enkeltmenneske.

Nå i disse OL tider så blir jeg så minnt på hvor mye gode prestasjoner betyr i samfunnet vårt.
Idrettsheltene blir heiet på, får masse oppmerksomhet i mediene og alle vet vi hvem de er og er stolte av hva de presterer for landet vårt. Eller som representanter for landet vårt.

Idag har jeg lyst å minne deg på at Gud ville at vi skulle forstå at vår grunnleggende verdi ligger i at du er deg og jeg er meg. Han skapte hver enkelt av oss unike. Og bare ved å være er du ufattelig verdifull for han. Uavhengig av prestasjon.

Jeg tror at ved å ta imot hans kjærlighet og virkelig forstå hvor høyt elsket vi er, så vil gaver og talenter komme bedre fram. Jeg tror også det er enklere å ta vare på kropp og sjel.

Det er ikke alt man forstår..

Jeg har lenge latt blogg være blogg.
Ikke orket å skrive og ikke hatt motivasjon.
Men så spør jeg meg selv...ville du ikke bare vise det sanne og ekte...det virkelige livet med Gud?

og jo...det er det jeg vil. så da må jeg våge å dele noe noe også nå i starten av 2014.

Jeg tør ikke å håpe noe for det nye året. Er livredd for å skuffes..
Jeg tar en dag av gangen og prøver å skape gode øyeblikk.
Ikke kjenner jeg fremtiden og hva den innebærer, men jeg lengter etter at hver dag kan bli enklere å bære.

Noen ganger skal jeg innrømme at jeg er dritt lei. Syns det er urettferdig at jeg som såkalt "prinsesse" skal bli behandlet sånn som jeg blir...selvom jeg lever i en ond verden og alt det greiene der. Gud er ikke mindre selvom satan er verdens fyrste...så hvorfor letter han ikke byrdene mine?

Jeg vil lære Jesus å kjenne som den han virkelig er. Som venn, bror og frelser. Jeg lengter etter å kjenne han sånn som vil jeg skal kjenne han.

Nå er Jesus nær, men allikevel fjern.
Det står i bibelen at han har reddet meg, helbredet meg og gjort meg fri. Men livet oppleves ikke sånn...
Så hvordan blir dette mitt?

Nå sitter jeg med min kjære chihuaua Armani snorkende i armkroken. Idag er det oss to på en koselig hybel som er akkurat passe stor. 2013 førte med seg altfor mye vondt. Blant annet ett samlivsbrudd.
Er veldig takknemlig for at jeg har mennesker rundt meg og at noen ganger er det å være sterk, bare det å ikke gi opp!!