Satt her å leste litt om himmelen..Vi skal ha det som tema på husmenigheten i kveld så jeg leste litt for å få noen tanker...
Og jeg ble mint på noe jeg har lyst å dele med deg fra Guds eget ord...
Dette sa Jesus til en folkemengde som var samlet ved sjøen:
Menneskesønnen skal sende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, han høre!
Himmlenes rike er likt en skatt som var skjult i en åker. En mann fant den, og gjemte den igjen. I sin glede gikk han så bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.
Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte etter vakre perler. Da han så fant en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.
Matt 13, 41-46
Hvor mye betyr håpet om himmelen og hvor stor pris setter vi egentlig på det at vi har fått del i frelsen og blitt kongssønner og kongsdøtre?
onsdag 22. september 2010
tirsdag 21. september 2010
Tenker så det knaker om dagen...
Må si det er rart hva jeg kan få meg til å tenke, men etter å ha gitt Gud større plass i mitt liv så har tankene, holdningene og verdiene mine blitt sakte men sikkert formet etter Guds vilje. Jeg vet jeg har lang vei å gå, men jeg har virkelig gjennom mange tøffe tak fått se hva som er verdt å investere tid i, tanker i og handlinger i. Men ofte så er det sånn at man kan tenke mye bra, mens det å handle på det er noe som er helt utelukket eller som skremmer livet av en.
Eks. Satt på bussen istad. Jeg har vært motstander av kollektivtrafikk, eller dvs jeg har ikke benyttet meg av den noe særlig fordi jeg ikke har trengt det. Men nå trenger jeg det. Uansett, jeg satt der og tenkte på det at hvis det er så at Jesus Messias kommer snart, la oss si i løpet av dette året, hva er det jeg driver med? Hva bruker jeg tiden til? Hvem bryr jeg meg om, meg selv(ja, veldig ofte er jeg selvsentrert), min mann, min familie og venner osv. Men hva med alle de som er rundt meg hele tida? Kassadama, kollegaer, bussjåføren, medpassasjerer, bryr jeg meg egentlig om at den som sitter på sete ved siden av meg ikke har peiling på at Jesus eksisterer? Eller kanskje ikke kjenner Jesus slik jeg kjenner ham, som befrier, helbreder, frelser, helgjører og forsørger? Kanskje den som sitter ved min side akkurat den dagen, (idag) hadde trengt at jeg var frimodig og spurte om han/hun kjenner Jesus? Hva om den personen ikke var her i morra, men ble utsatt for en ulykke, og pga at jeg ikke turte være frimodig, fikk aldri dette menneske møte Jesus?! Dette er tanker som utfordrer og opprører meg...
Igjen...hva er det jeg driver med, hva er det jeg frykter....
Jeg er datter av den høyeste og eneste Gud, Jesus er i meg med hele sitt vesen og all sin guddommelige kraft, og jeg er redd?
Ingen tvil om at jeg og Gud har mye å ta tak i i mitt liv...jeg trenger å få åpenbart alvoret i den virkeligheten vi lever i...det er en himmel og ett helvete...valget er såre enkelt...enten havner du i himmelen med evig glede og frihet eller du havner i helvete hvor det er alt annet enn glede og frihet...
Jeg tror at jeg først må forstå alvoret før jeg kan klare å formidle det til andre...
Men dette ble jo mye mer tanker enn jeg hadde på bussen, der tenkte jeg bare at jeg skulle vært mer frimodig fordi jeg sitter med håpet om himmel og det er det mange andre som ikke gjør...
Men kjære venn, jeg tror det sterkeste vitnesbyrdet til verden og menneskene rundt oss er livet vi lever i det dagligdagse. Jeg tror at man kan bli formet av Guds nærvær og at dette vil stråle ut av den man er som person. Noen jeg har møtt bare stråler det noe spesielt ut av, en tilfredshet eller glede som jeg ikke kan finne hos andre. De har blitt formet i Guds nærvær!
Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i ett speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
2 Kor 3, 18
Gud er god!
Eks. Satt på bussen istad. Jeg har vært motstander av kollektivtrafikk, eller dvs jeg har ikke benyttet meg av den noe særlig fordi jeg ikke har trengt det. Men nå trenger jeg det. Uansett, jeg satt der og tenkte på det at hvis det er så at Jesus Messias kommer snart, la oss si i løpet av dette året, hva er det jeg driver med? Hva bruker jeg tiden til? Hvem bryr jeg meg om, meg selv(ja, veldig ofte er jeg selvsentrert), min mann, min familie og venner osv. Men hva med alle de som er rundt meg hele tida? Kassadama, kollegaer, bussjåføren, medpassasjerer, bryr jeg meg egentlig om at den som sitter på sete ved siden av meg ikke har peiling på at Jesus eksisterer? Eller kanskje ikke kjenner Jesus slik jeg kjenner ham, som befrier, helbreder, frelser, helgjører og forsørger? Kanskje den som sitter ved min side akkurat den dagen, (idag) hadde trengt at jeg var frimodig og spurte om han/hun kjenner Jesus? Hva om den personen ikke var her i morra, men ble utsatt for en ulykke, og pga at jeg ikke turte være frimodig, fikk aldri dette menneske møte Jesus?! Dette er tanker som utfordrer og opprører meg...
Igjen...hva er det jeg driver med, hva er det jeg frykter....
Jeg er datter av den høyeste og eneste Gud, Jesus er i meg med hele sitt vesen og all sin guddommelige kraft, og jeg er redd?
Ingen tvil om at jeg og Gud har mye å ta tak i i mitt liv...jeg trenger å få åpenbart alvoret i den virkeligheten vi lever i...det er en himmel og ett helvete...valget er såre enkelt...enten havner du i himmelen med evig glede og frihet eller du havner i helvete hvor det er alt annet enn glede og frihet...
Jeg tror at jeg først må forstå alvoret før jeg kan klare å formidle det til andre...
Men dette ble jo mye mer tanker enn jeg hadde på bussen, der tenkte jeg bare at jeg skulle vært mer frimodig fordi jeg sitter med håpet om himmel og det er det mange andre som ikke gjør...
Men kjære venn, jeg tror det sterkeste vitnesbyrdet til verden og menneskene rundt oss er livet vi lever i det dagligdagse. Jeg tror at man kan bli formet av Guds nærvær og at dette vil stråle ut av den man er som person. Noen jeg har møtt bare stråler det noe spesielt ut av, en tilfredshet eller glede som jeg ikke kan finne hos andre. De har blitt formet i Guds nærvær!
Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i ett speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
2 Kor 3, 18
Gud er god!
mandag 20. september 2010
Har du hørt noen snakke om at de har en kjærlighetsrelasjon til Gud? At kristendommen ikke handler om religion men relasjon, å ha en relasjon til den allmektige Gud?
Det har jeg. Og jeg vet ikke helt om jeg har skjønt hva de har ment inntill..
Jeg er så heldig å være gift med en fantastisk mann. Han er så flink til å imøtekomme mine behov, spørre om han kan gjøre noe for meg, spørre om jeg har det bra, gi meg oppmerksomhet og komplimenter i mengdevis. Vet du hva? Å bli møtt med en sånn kjærlighet gjør noe med deg. Det har i alle fall gjort noe med meg. Jeg kan aldri få gitt nok tilbake. Jeg elsker å glede mannen min. Hadde det vært slik at bare en av oss gjorde slike kjærlighetshandlinger mot den andre ville det ikke ha vært en relasjon. Og det ville blitt ett ork.
Noen dager er det vanskeligere å elske enn andre. Når man er sliten, livet er hektisk eller den andre kanskje er sliten eller har mye å gjøre. Kanskje man ikke har hatt noe særlig tid med hverandre på en stund?
Uansett, poenget mitt som jeg tenkte på i natt var at i mitt forhold til Gud er tid ett nøkkelbegrep og dess mer tid jeg har brukt med Gud, dess sterkere har min lengsel blitt etter han og etter å bli nærmere kjent med han. For det er ikke sånn at man sier ja til Jesus også kan man alt og vet alt om Gud. Det er da det begynner, det å danne en relasjon. Når min mann og jeg giftet oss så var det ikke sånn at da kunne vi lene oss tilbake og ikke gjøre noe særlig mer. Det var da det begynte, vi måtte begynne å tilpasse oss ett liv der vi to var ett og der vi skulle vokse sammen og knytte sterke bånd til hverandre og Gud gjennom livets gode og onde dager.
Jeg liker å sammenlikne ekteskapet med Gudsrelasjonen fordi det handler om det samme. Gud blir sjalu når vi bruker 6 dager i uka på alle andre ting og kanskje bruker en time på han på søndag. Vet du hva min venn? Han har så mye mer han vil gi oss..Jeg har selv erfart at det kan være vanskelig å sette av tid til Gud, men den tida jeg eventuelt har forsaket noe annet så har Gud virkelig velsignet. Gi han rom for å tale til deg, gi han rom for å imøtekomme dine behov, gi han tid til å skape lengsler i deg...og ikke minst, hva er verdt å investere tid i? Vi er på vei til himmelen, er vi ikke? Alt som er av denne verden bør komme i andre rekke, for Jesu blod er eneste grunne til at vi eksisterer. Vi har ikke fortjent noenting! Det er kun på grunn av Guds kjærlighet til oss.
Min kjære mann sa noe herlig her om dagen..han har sagt det flere ganger, at ja han kan kanskje ha lyst fra tid til annen å gjøre andre ting enn å bruke tid med meg, men hva er verdt å investere tid i, kona di som du skal leve og elske resten av livet eller noen eller noe som kanskje bare vil vare en kort stund? Han er skjønn og gudfryktig og ett godt eksempel for gutta der ute! Gud har lagt så mye godt i ham!
Men da trekker jeg pararellen til Gud igjen, bruker vi ikke tid med han vil også relasjonen være kraftløs og uten vekst. Gud vil forme oss i hans nærvær. Han vil at vi skal kjenne hans tanker og hans handlemåter, selvfølgelig til ett visst punkt. Det er alltid noe vi ikke klarer å forstå. Men bruker vi ikke tid i hans ord og lar Den Hellige Ånd få åpenbare ordet for oss i bønn, vil vi ikke bli bedre kjent med Gud.
Samle dere ikke skatter på jorden hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er der vil også ditt hjerte være.
Matt 6,19-21
Det har jeg. Og jeg vet ikke helt om jeg har skjønt hva de har ment inntill..
Jeg er så heldig å være gift med en fantastisk mann. Han er så flink til å imøtekomme mine behov, spørre om han kan gjøre noe for meg, spørre om jeg har det bra, gi meg oppmerksomhet og komplimenter i mengdevis. Vet du hva? Å bli møtt med en sånn kjærlighet gjør noe med deg. Det har i alle fall gjort noe med meg. Jeg kan aldri få gitt nok tilbake. Jeg elsker å glede mannen min. Hadde det vært slik at bare en av oss gjorde slike kjærlighetshandlinger mot den andre ville det ikke ha vært en relasjon. Og det ville blitt ett ork.
Noen dager er det vanskeligere å elske enn andre. Når man er sliten, livet er hektisk eller den andre kanskje er sliten eller har mye å gjøre. Kanskje man ikke har hatt noe særlig tid med hverandre på en stund?
Uansett, poenget mitt som jeg tenkte på i natt var at i mitt forhold til Gud er tid ett nøkkelbegrep og dess mer tid jeg har brukt med Gud, dess sterkere har min lengsel blitt etter han og etter å bli nærmere kjent med han. For det er ikke sånn at man sier ja til Jesus også kan man alt og vet alt om Gud. Det er da det begynner, det å danne en relasjon. Når min mann og jeg giftet oss så var det ikke sånn at da kunne vi lene oss tilbake og ikke gjøre noe særlig mer. Det var da det begynte, vi måtte begynne å tilpasse oss ett liv der vi to var ett og der vi skulle vokse sammen og knytte sterke bånd til hverandre og Gud gjennom livets gode og onde dager.
Jeg liker å sammenlikne ekteskapet med Gudsrelasjonen fordi det handler om det samme. Gud blir sjalu når vi bruker 6 dager i uka på alle andre ting og kanskje bruker en time på han på søndag. Vet du hva min venn? Han har så mye mer han vil gi oss..Jeg har selv erfart at det kan være vanskelig å sette av tid til Gud, men den tida jeg eventuelt har forsaket noe annet så har Gud virkelig velsignet. Gi han rom for å tale til deg, gi han rom for å imøtekomme dine behov, gi han tid til å skape lengsler i deg...og ikke minst, hva er verdt å investere tid i? Vi er på vei til himmelen, er vi ikke? Alt som er av denne verden bør komme i andre rekke, for Jesu blod er eneste grunne til at vi eksisterer. Vi har ikke fortjent noenting! Det er kun på grunn av Guds kjærlighet til oss.
Min kjære mann sa noe herlig her om dagen..han har sagt det flere ganger, at ja han kan kanskje ha lyst fra tid til annen å gjøre andre ting enn å bruke tid med meg, men hva er verdt å investere tid i, kona di som du skal leve og elske resten av livet eller noen eller noe som kanskje bare vil vare en kort stund? Han er skjønn og gudfryktig og ett godt eksempel for gutta der ute! Gud har lagt så mye godt i ham!
Men da trekker jeg pararellen til Gud igjen, bruker vi ikke tid med han vil også relasjonen være kraftløs og uten vekst. Gud vil forme oss i hans nærvær. Han vil at vi skal kjenne hans tanker og hans handlemåter, selvfølgelig til ett visst punkt. Det er alltid noe vi ikke klarer å forstå. Men bruker vi ikke tid i hans ord og lar Den Hellige Ånd få åpenbare ordet for oss i bønn, vil vi ikke bli bedre kjent med Gud.
Samle dere ikke skatter på jorden hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er der vil også ditt hjerte være.
Matt 6,19-21
mandag 6. september 2010
Prøvelsens verdi 1
Jeg har tenkt spesielt mye i det siste på dette med prøvelser og hvorfor vi som troende blir utsatt for noen eller mange i løpet av livet. For meg er en prøvelse en situasjon som setter troen vår på prøve. Altså en situasjon der det ikke er like enkelt som før å stole på eller elske Gud. Dette kan være for eksempel en ulykke der man mister en man er glad i eller for eksempel at man ber om å bli fri fra noe, men at man ikke føler at det skjer noen endring.
Når jeg tenker på Jesu liv så ser jeg en mann som måtte tåle masse lidelse og han spurte til og med da han hang på korset:
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli,Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Matt 27,46
Jesus, som var den allmektige Guds sønn følte det som at Gud hadde forlatt ham. Vi er også sønner og døtre og vi vil også få oppleve tider der Gud kan synes milevis unna.
Men vet dere hva? Selv har jeg opplevd å være i mange prøvelser av ulik grad og noen tanker som jeg har fått etter disse har jeg lyst å dele med dere. For det første, en prøvelse vil alltid ha en hensikt. Gud vil noe med det og med deg. Han fryder seg ikke når ett av hans barn lider, Han lider med deg. Han ønsker sterkere enn noen gang å trøste deg og gi deg en guddommelig fred midt i håpløsheten. For å beskrive litt av prøvelsens hensikt, se på dette som Paulus skriver:
Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker ett prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.
Rom 5, 1-5
Altså er to frukter av prøvelse TÅLMODIGHET og HÅP. Tålmodighet fordi man gjennom prøvelsen må holde ut og ikke gi opp uansett hvor lang tid det tar. Håp fordi man må tro Gud for at han vil fri deg ut av den og at du vil komme styrket ut av den.
Ett prøvet sinn vil jeg betrakte som ett sinn som er vendt mot Gud, som setter sin lit til han og finner sin styrke hos han midt i alt mørket. At håpet ikke gjør til skamme tror jeg handler om at man kan med trygghet kan håpe på utfrielse fordi Guds løfter står fast og Gud lyver ikke. Hans ord er for alltid grunnfestet i himmelen. Så håper og tror man på utfrielse skal man ikke bli til skamme fordi Guds kjærlighet vil gjøre en ende på det vonde.
Jeg har lyst å understreke noe når det gjelder det å holde fast ved og tro Guds løfter; Løftene gjelder dem som har tatt imot Jesus som frelser og Herre og har omvendt seg fra syndens vei.
Da vil jeg avslutte med yndlingsverset mitt:
Salig er de rene av hjertet, for de skal SE Gud
Matt 5,8
Og må bare ha med ett til, dette er den levende Guds ord:
Men nå, når dere er frigjort fra synden, og har blitt tjenere for Gud, ahr dere helliggjørelse som frukt og til slutt evig liv.
Rom 6,22
Gud velsigne deg!
Når jeg tenker på Jesu liv så ser jeg en mann som måtte tåle masse lidelse og han spurte til og med da han hang på korset:
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli,Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Matt 27,46
Jesus, som var den allmektige Guds sønn følte det som at Gud hadde forlatt ham. Vi er også sønner og døtre og vi vil også få oppleve tider der Gud kan synes milevis unna.
Men vet dere hva? Selv har jeg opplevd å være i mange prøvelser av ulik grad og noen tanker som jeg har fått etter disse har jeg lyst å dele med dere. For det første, en prøvelse vil alltid ha en hensikt. Gud vil noe med det og med deg. Han fryder seg ikke når ett av hans barn lider, Han lider med deg. Han ønsker sterkere enn noen gang å trøste deg og gi deg en guddommelig fred midt i håpløsheten. For å beskrive litt av prøvelsens hensikt, se på dette som Paulus skriver:
Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker ett prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.
Rom 5, 1-5
Altså er to frukter av prøvelse TÅLMODIGHET og HÅP. Tålmodighet fordi man gjennom prøvelsen må holde ut og ikke gi opp uansett hvor lang tid det tar. Håp fordi man må tro Gud for at han vil fri deg ut av den og at du vil komme styrket ut av den.
Ett prøvet sinn vil jeg betrakte som ett sinn som er vendt mot Gud, som setter sin lit til han og finner sin styrke hos han midt i alt mørket. At håpet ikke gjør til skamme tror jeg handler om at man kan med trygghet kan håpe på utfrielse fordi Guds løfter står fast og Gud lyver ikke. Hans ord er for alltid grunnfestet i himmelen. Så håper og tror man på utfrielse skal man ikke bli til skamme fordi Guds kjærlighet vil gjøre en ende på det vonde.
Jeg har lyst å understreke noe når det gjelder det å holde fast ved og tro Guds løfter; Løftene gjelder dem som har tatt imot Jesus som frelser og Herre og har omvendt seg fra syndens vei.
Da vil jeg avslutte med yndlingsverset mitt:
Salig er de rene av hjertet, for de skal SE Gud
Matt 5,8
Og må bare ha med ett til, dette er den levende Guds ord:
Men nå, når dere er frigjort fra synden, og har blitt tjenere for Gud, ahr dere helliggjørelse som frukt og til slutt evig liv.
Rom 6,22
Gud velsigne deg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)