Hjertet mitt blør for dere....

Far, jeg ber deg om å omfavne dem som idag sørger.
Jeg ber deg trøste dem som kjenner savnet så sterkt.
Gi håp og tro på en god framtid på tross av at livet aldri vil bli det samme uten dem som ikke er her lengre.

Jesus, framfor alt ber jeg deg om å vise deg for dem, som trøsteren og helbrederen. Selvom livet for alltid vil være forandret, kan du gi trøst som ingen av oss andre kan gi.
Gi de som står rundt visdom til hvordan de kan være der for dem som har det tyngst.
La alle fine ord om kjærlighet, faktisk være en realitet, og ikke bare fine ord.

Hjertet mitt blør...

Jeg heier på deg som har klart å komme igjennom dette året med sorgen som har ligget tungt over deg. Jeg ønsker at du skal få rom for og sørge og etterhvert, når du er klar, kunne leve med sårene, og la de være en styrke og påminnelse om hvor skjørt livet egentlig er.

(Til minne om all de fantastiske unge og gamle som ikke er her lenger(22,juli 2011)

Det kan vel ikke være så vanskelig å la seg elske...vel??

Dette innlegget skriver jeg av flere grunner.

For det første fordi jeg ønsker mer åpenhet iblant oss som mennesker og spesielt blant kristne.
For det andre fordi jeg opplever at det ligger meg på hjertet.
For det tredje, fordi jeg tror at ønsker man mer åpenhet må man selv være den som skaper det.
Og sist men ikke minst, fordi jeg vil at du skal vite sannheten om meg og mitt liv.

Da Anders og jeg giftet oss i 2009, hadde vi allerede opplevd tunge dager og visste at det ville komme utfordringer, men hvis vi hadde visst hva vi skulle gå gjennom fra da til nå, vet jeg ikke om ekteskapet noengang hadde blitt ett faktum. Jeg hadde ihvertfall advart Anders på forhånd.

Forelskelsestida var vi på en rosa sky og alt var fryd og glede, nesten, og vi trodde virkelig vi var ment for hverandre.

Har lyst å legge til at jeg tror vi må ha større åpenhet rundt utfordringene i hverandres ekteskap, ellers går folk rundt å tror at det bare er de som har det vanskelig.

Min sykdom, min fortid og alt dette med at jeg tok imot Jesus og forandret meg ganske drastisk, har vært utfordrende for oss begge. Anders har måttet lære å elske en annerledes Iris enn hu han ble forelsket i, og det er ikke vanskelig å forstå at det har satt han på en stor prøve.

Jeg for min del har fått oppleve hvor ufullkommen og knust jeg egentlig er, og dette har satt sitt preg på mitt utgangspunkt for å takle utfordringer.
Jeg har til dags dato en stor lengsel etter å være den perfekte kone for Anders, en han virkelig kan være stolt av. Men tro meg, alt annet har vist seg å være tillfelle.

Noe av det som har vært tøffest for meg har vært å kunne la seg elske. Jeg har i flere år rakket ned på meg selv og min verdi, og lurt meg selv til å tro at jeg aldri holder mål. Derfor er det veldig vanskelig å ta imot kjærlighet bare fordi jeg er meg. Føler liksom jeg må fortjene det på ett vis.

Vi vet at vi har en tøff kamp foran oss, og jeg vil sikkert komme med oppdateringer underveis, men vil bare du skal vite at du ikke er alene hvis du opplever konflikt i din relasjon/ekteskap med den du elsker. Det er rart hvor enkelt vi tror det blir mange av oss....det er jo tross alt to helt forskjellige personer av ulikt kjønn som skal dele alle ting. Gode dager, vonde dager, trøtte dager, tap, glede, smerte...

Gud velsigne deg. Selvom det er fristende å fjerne flisen i vår ektefelles øye, så må vi huske bjelken i vårt eget øye.

Hans nåde er nok!

Lenge siden jeg har skrevet nå....

Dagene er rare..jeg vet ikke hva som skjer i fremtiden, jeg vet ikke hva som skjer til høsten, Jeg vet ikke når jeg blir frisk, jeg vet ikke når jeg virkelig kan kjenne glede igjen...

Det er ganske kaotisk. Og kjenner spenninger og trøtthet i mengder.

Men en ting har slått meg i det siste. Og det har gitt meg håp. Ved Jesu nåde skal jeg komme igjennom dette. Ved hans nåde og hans nåde alene. Han er sterk nok til å klare det jeg strever med. Jeg ser på meg selv, og skjønner at jeg ikke kommer noen vei. jeg ser på han og plutselig ble alt mulig. Når jeg fokuserer på Jesus skapes det mer tro inni meg. Men jeg kjenner også sårheten og sårbarheten pga alt jeg har gjennomgått.

Jeg kjenner en større fred nå som jeg vet at jeg ikke skal fikse dette alene, men sammen med Jesus. Han vil være der uansett og hjelpe meg uansett situasjon.
Selvom jeg føler meg svak, er jeg egentlig sterk pga han.

Gud velsigne deg, og må sommeren dra deg nærmere han gjennom gode minner og herlig natur.

Jeg ønsker bare å si at jeg fjernet det siste innlegget fordi det var ett bilde når filmen var ferdig som jeg ikke ønsket å hs på bloggen min. Det han sier er utrolig bra, men det er typisk youtube. Det ligger mye rart der.

Iris