Kom å ta din plass på tronen i mitt hjerte, Jesus!

Jeg sitter her og bare facineres...min elskede Jesus.
Jeg lengter etter at Jesus virkelig bare får alt...ønsker ikke holde noe tilbake.
Jeg er av en eller annen merkelig grunn overbevist om at da vil man virkelig føle at man lever...virkelig kjenne at det er liv...virkelig kjenne at man ikke trenger strekke til selv...

Jesus gikk omkring og bare strålte av kjærlighet og omsorg overalt han var...han leget syke mennesker som andre leger hadde gitt opp...
Han satte besatte fri fra det helvete de hadde levd i...
Han hadde alltid nok kjærlighet til alle.
Og han måtte hjelpe virker det som. Det var jo det han levde for. Det virket liksom så enkelt for han. Men det er jo ikke noen større hemmelighet enn at han gjorde det hans Far ba han gjøre. Og han tilbrakte tid i bønn med sin Far. Han fikk ledelse og mot til å møte mørket der han gikk.
Og noe av det som virkelig har festet seg hos meg er det at han stolte på Gud. Han stolte på at når han ba en sykdomsånd om å gå...da ville den selvfølgelig gå.
Det savner jeg for egen del. Det å vite at når jeg er lydig og ber, vil Gud svare. For løftene i Guds ord sier det, be så skal du få.

Har lest en bok nå om utrolige svar på bønn, og jeg facineres og inspireres.

Vi må aldri bli for opptatte til å be.
Aldri bli for opptatte til å ikke sette av tid til å bare være med Jesus, elske han og ledes av han.

Jeg har mang en gang følt at bønnen min ikke når lengre enn til taket.
Men jeg kan faktisk føle hva jeg vil. Gud har gitt meg drøssevis med løfter om at han vil svare, og da ønsker jeg å bare bli en bønnekjempe. En som ikke vippes av pinnen selvom ikke akkurat det jeg trodde skulle skje skjer. En som står på sitt, og ber til seier. For jeg er bare en liten prinsesse midt i en mørk verden som Gud tilfeldigvis har gitt den hellige ånd og autoritet over ALT det onde.
Så hvorfor jeg ikke ber mer, det skjønner ikke jeg. Jeg er rar.