Noen ting er bare så vonde at man kunne ønske det bare var en drøm....

Jeg tenker mye om dagen. Anders og jeg er godt planta i Skien og her trives vi. Trygt hjemme hos mamma og pappa for øyeblikket.

Fikk høre om en jente her om dagen som hadde tatt livet sitt og jeg har tenkt mye på dette. Må bare dele litt tanker fordi jeg tror det er viktig å snakke om sånt.

Jeg haqr på en merkelig måte fått veldig sterk del i smerten rundt dette. Har gjort veldig vondt og oppleves nesten som det er en jeg kjenner godt. Det er hun ikke. Men har gråti, bedt og kjent en sterk medfølelse.
Det føles som en mørk, intens og nesten uutholdelig smerte og tomhet. Det oppleves umulig å fortsette med livet for de etterlatte, men livet stopper ikke opp.
Det oppleves som ett mareritt. Noe man helst vil våkne fra og skjønne at var en drøm.

Jeg kjenner det gjør så vondt å tenke på at denne jenta valgte bort livet sitt. Hun valgte å avslutte det fordi det var noe i livet hennes som ikke gjorde det mulig å bære byrden av livet selv. Tenk på det. Hun hadde sikkert masse å leve for, men det må ha vært noe som gjorde at hun ikke så det som var verdt å leve for, men bare det som gjorde at hun ikke orket mer. Hun må ha hatt det så vondt.

Jeg tror ikke det går an å trøste mennesker som har opplevd noe sånt.
Men en ting vet jeg, Jesus kan! Jesus kan møte de i den intense smerten, tomheten og han kan faktisk gi håp der det ikke finnes håp.

Dette er ufattelig vondt, og utrolig vanskelig å forstå....
Livet er så skjørt. For meg blir det en påminnelse til å ta godt vare på folk rundt meg og be for dem. Også trenger vi å være åpne og tørre å dele vonde ting med hverandre.

Kom med trøst til de etterlatte. Far, jeg ber deg. Gjør det vi som mennesker ikke kan!