Maktesløs

Jeg føler meg så svak.
Så liten.
Så maktesløs.

Har opplevd at jeg flere ganger har måttet bare klynge meg til Jesus. Bare si til han at jeg ikke klarer dette. Det oppleves som mange byrder, flere byrder enn jeg klarer å bære.

Hvorfor har jeg bare fortrengt så mange vonde følelser? Hvorfor delte jeg de ikke med noen?

Jeg er så takknemlig for at jeg har kommet i kontakt med det dype, vonde og smertefulle som var gjemt langt inne i sjelen min. Det var bare du Jesus som kunne helbrede meg slik at jeg kunne rense ut det vonde. Kunne kjenne på og deretter legge bak seg og slippe.

Jeg kjenner følelser som kan ødelegge meg Jesus, men jeg vet at du er helt nær og ikke slipper meg. Jeg vet at du kunne dratt meg ut av dette og bare satt meg fri på en to tre, men jeg kjenner at denne tida i smerte, bearbeidelse, fortvilelse og kaos har jeg fått ett sterkere og sterkere forhold til deg. Og jeg vet at du ikke slipper selvom tiden kan oppleves lang. Det kommer alltid ett etterpå. Det blir alltid stille etter en storm.

Far, jeg trenger deg. Jeg vet at du vil jeg skal dø fra meg selv og bli full og hel i deg, og jeg er takknemlig for det du gjør i mitt liv.
Far, hjelp meg å bære disse byrdene. Hjelp meg å slippe dem og gi dem til deg.
Jeg orker ikke bære dem.
Far, jeg elsker deg, og er så takknemlig for den du er.