Skyggesiden ved livet

Det er en tid for alt.

Den siste tiden har jeg ikke ønsket å skrive fordi jeg ikke har ønsket å dele den mørke siden av livet mitt. Jeg har tenkt at det blir liksom for mye. Jeg kan ikke si det. Hva vil folk tro?
Men så var jeg på behandling igår og fikk endel nye tanker. Og jeg forstod med meg selv at jeg skal også dele dette kapittelet av livet mitt. For det er en del av livet mitt selvom jeg tror på Jesus og er frelst.

Ja, jeg kunne godt ønske jeg kunne fortelle om grønne enger og gledestårer, men det jeg nå skal fortelle deg er noe ganske annet. Og jeg ønsker å være en røst for de som også opplever en Gud som oppleves fjern, skjult, taus, nesten ond...ja, di som skjønner at enkelte ting forstår man bare ikke hensikten med.

Dagene de siste ukene har opplevdes som ett mareritt. Det er vanskelig å beskrive hva jeg har opplevd og vil ikke dele alle detaljer for det er jeg ikke klar for. Men sånn jeg opplever det så kjennes det som alle omstendigheter og alt som er vanskelig og vondt i livet mitt nå, kveler meg. Jeg mestrer det ikke og opplever det som det er for mye å bære. Det er indre sår, fysisk smerte og ett hjerte som bærer preg av at det trenger en skikkelig overhaling. Ett knust hjerte som av og til kjennes som ikke kan leges. Jeg har kjent hvordan løgn fra satan har herjet og holdt meg nede. Løgnene har nærmest blitt en sannhet.
Løgnen som er så destruktiv. Jeg hadde ikke trodd jeg kunne falle så dypt.
Jeg har nærmest fått meg selv til å tro at jeg ikke er noe verdt, at folk klarer seg fint uten meg, at jeg mest er i veien fordi jeg er syk og ikke har altfor mange ressurser i samfunnets øyne...
De tankene har blitt en sannhet for meg. Og det er sprøtt.

Fordi jeg vet at en annen sannhet er at jeg er utvalgt. Jeg er en prinsesse, og har tilgang til kongeriket til den allmektige Gud.
Jeg er unik, og Gud har en spesiell plan bare for meg. Jeg er like dyrebar som alle andre.

Så jeg har blitt dratt og kastet mellom disse to utgangspunkta. Og valget har til slutt blitt...
Orker jeg å leve mer i denne krigen eller skal jeg bare gi opp?
Jeg har opplevd å leve i en sånn intens spenning, at noen dager har jeg ønsket at alt bare var slutt. Men jeg ønsket ikke å dø. Jeg orket bare ikke å leve. Også har jeg trodd at hvis bare Gud hadde fjernet noe av det jeg bar på, så ville alt bli bra.

På behandling igår så sa denne terapauten til meg at han opplevde det som at jeg ventet på at bare det eller det skjedde(ble helbredet) så kunne jeg begynne å leve igjen. Da startet livet og jeg kunne begynne å leve ut det jeg drømmer om osv.
og det gjorde noe med meg.

For livet er nå....livet er her og nå.
Dette er en vond fase av livet, men det er en del av livet.
Og det er når man er i konflikt eller krig innvendig at man virkelig vokser.
Alle vet at det er enkeltå leve når alt er bra og man er lykkelig. Men man vokser dessverre ikke så mye da. Det tror i alle fall jeg, fordi man aldri kommer dypt nok i hverdagen sin. Man lever kall det en mer overfladisk hverdag og vekstvilkårene blir heller ikke så bra. Men dette er mine tanker.
jeg tror at det er viktig å ha ups and downs i livet og at alt til sammen skaper livet og gjør det rikt.

For min del trengte jeg å høre at nå er livet mitt. Det starter ikke når alt er bra. Jeg kan leve nå.
Også blir spørsmålet da..hva skal jeg begynne med? Hva drømmer jeg/du om? Hva ønsker vi å gjøre ut av den tiden vi har her?

Jeg tror på å gi rom for å tåle at mennesker også har mørke perioder i livet sitt. Gud kan bruke det til noe godt, fordi han har en tendens til å skape noe selv på de mørkeste plassene.

Jeg vet at jeg har snakket om ting som er ganske heftige og for mange kanskje ubehagelige, men hvis noen har reaksjoner så kan dere eventuelt sende mail: jesuslever7@hotmail.com

Ett vers til slutt, om du opplever noe av det jeg opplever idag:

Alt makter jeg i han som gjør meg sterk!

et er han som har kraften, ikke vi!