Hvorfor må jeg oppleve dette mørket?

Det er rart å oppleve mørket i en sånn intens grad som jeg gjør nå om dagen.
Det omslutter meg og kjennes som ett rep rundt halsen og ett tungt teppe som dekker meg.

Jeg vet at lyset finns. Jeg vet at Jesus sa han var verdens lys.
Allikevel oppleves lyset langt borte og egentlig ikke eksisterende. Jeg står egentlig fullstendig fast og er overgitt til hva Gud vil gjøre.

Jeg drømmer om en god framtid, men veien fra nå og fram til den framtiden er tåkete. Jeg klarer ikke se hvordan jeg skal komme meg dit. Hadde jeg bare fått en smugtitt....

Jeg skal være veldig ærlig. Ikke fordi jeg liker å fortelle om meg selv, men fordi jeg tror mennesker der ute trenger åpne ærlige og ekte hjerter som våger å være de de er.
Det er ikke bra å fremstå med en fin fasade ute blant folk, mens man på hjemmebane er knust og alt ligger i grus.

Jeg må innrømme at jeg godt kunne tenkt meg å fortelle om helbredelse og frihet og halleluja jeg elsker livet. Men det er en tid for alt. Jeg elsker Jesus. Jeg forstår ikke hva jeg går igjennom og hvorfor, men jeg vet at alt samvirker til det gode for dem som elsker han. For meg ble dette med helbredelse nesten ett slit til slutt. Jeg valgte å tenke, Gud, ha du din vei. være her for meg og led mine skritt. Jeg er din. Det Jesus gjorde på Golgata kors, det var for meg. Jeg skulle vært frisk, fri, gjenoppretta og glad, men jeg er ingen av delene. Allikevel har jeg ett håp om at en dag ser jeg tilbake på denne tiden, frisk, gjenoppretta, hel og full av takknemlighet og glede.

Jeg lever under ett enormt press som kjennes klamt og kvelende.
Hvordan klare å bære det? Utrolig nok sitter jeg her idag, og jeg har enda ikke gjort noe jeg angrer på for å lette på smerten. Ihvertfall ikke som før da jeg ville skadet meg selv eller sultet meg, fordi følelsene ble for vanskelige.

Idag må jeg tillate meg å kjenne smerten og presset når døden nærmest lokker meg, mens mennesker sier at jeg har noe å leve for. Følelsene er så vonde at jeg noen ganger bare har lyst å skrike. Rive meg i håret eller ett eller annet...Det hjelper faktisk litt å skrive.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal holde ut til. Hva ligger foran? Er det fortsatt en lang tid med like tunge dager?
Hva vil du Gud? Hvorfor tillater du dette å skje? Er dette en del av din kjærlighet som jeg ikke enda har forstått?

Jeg ønsker ikke å gjøre noen deprimert med å skrive dette. Men dette er en del av mitt liv, en fase. Det er såvidt jeg klarer dette, men jeg klarer det.
Hvorfor?

Ett svar: Jesus!

Han er hos meg, selvom han føles fjern. Han sender oppmuntring til meg gjennom andre mennesker. Hans hånd er ikke for kort til å frelse.
Og jeg tenker ofte på Josef, tror ikke han var så høy i hatten heller når han satt i fengselet i Egypt i lang tid, men han ble satt over mange folk til slutt, fordi Gud var med han og hadde en spesiell plan for han.

Det samme gjelder meg, uansett omstendigheter. Det samme gjelder deg. Ser det mørkt ut, er han der og du er fortsatt velkommen opp i armkroken hans. Kan høre han hvisker deg i øret: Alt kommer til å ordne seg. Bare la meg arbeide nå. La meg rydde vei for deg og hvil.

Du er høyt elsket! Jesus elsker deg!