Stolthet...skam...frykt??

Jeg har tenkt mye den siste tiden..skal jeg begynne å skrive igjen?
Det er noe i meg som vil fram...ett budskap, men så er jeg redd. Redd for å skrive noe feil...
Redd for å fremstå som at jeg søker oppmerksomhet eller sympati...

Jeg er redd for at budskapet mitt ikke skal komme fram slik det var ment.

Men vet du hva? Nok får være nok...
Jeg har brukt snart 30 år på å prøve å bli perfekt...er det en ting som virkelig har mislykdes så er det "prosjekt perfekt"!!

Så da må jeg våge i det små...å dele dråper av det jeg bærer med meg i hjertet.
Ekte, usminket, SANT for meg og forhåpentligvis til ettertanke for deg!!


Bloggen startet for noen år siden med den hensikt at jeg skulle fortelle hva Gud var mektig til å gjøre, at "ingenting var umulig for han."
Jeg ønsket at mange skulle se at Jesus var svaret på ALT.

Der er jeg ikke idag. Veien har vært lang og ekstremt tung nesten hele tiden. Så jeg måtte søke hjelp utover Gud og alt det der...
Jeg trenger å finne ut hvem jeg er..Hva drømmer jeg om? Hva vil jeg gjøre med livet mitt?
Jeg tror ikke at dette utelukker Gud. Men jeg trenger at han er litt på avstand nå. Det er for vondt å komme for nær han, fordi jeg føler at han har sveket meg...på nesten alle omeråder.
Sorgen og skuffelsen trenger å leges...så kan vi skritt for skritt ta opp kontakten igjen...

I mellomtiden møter Gud meg i musikk...natur...Armani(min lille chihuaua) og andre menneskers godhet.
Men mye av tiden virker han fjern og som en jeg ikke kan få kontakt med...

Og jeg som trodde det skulle være en enkel vei....

Jeg dras i alle retninger...

Jeg vil leve ett liv som er meningsfullt og der jeg virkelig kan være en som skaper en bedre hverdag for de rundt meg. Jeg har så mange drømmer og så mye jeg gjerne ville satt ut i livet.

Så ser jeg på meg selv og mister motet fullstendig. For hvem er vel jeg til å tro at jeg kan utgjøre en forskjell? Syk, sliten, sårbar og med ett hjerte som er så herjet at jeg nesten ikke klarer å leve med det...
Kan jeg utgjøre en forskjell?

Jeg vet jo innerst inne at med Gud på laget kan ALT skje. ALT!!! Men så oppleves han så fjern. Finns han? Er det bare prat eller eksisterer det en Gud som vil gripe inn i mitt liv og andres?
Jeg synes han er så stille, så tafatt og ingenting blir slik jeg vil ha det. Men kanskje det er akkurat sånn han vil det skal være...vise meg at han er større enn sykdom og min svakhet. At på tross av alt dette kan han allikevel bruke meg.

Helt ærlig har jeg vurdert å bare velge han helt bort. Jeg kan ikke basere hele mitt liv på noe som er så "dødt". Men jeg klarer ikke helt det heller. For han har gjort ting i mitt liv og det har satt sine spor.

Tør jeg å strekke ut hånden min og ta Jesu hånd? Våge å gi han enda en sjanse? Våge å tro at han ikke bare vil fortsette å skuffe meg? Jeg er jo ikke klar for å forsake alt i livet som er godt...Men har en lengsel etter at etterhvert vil det som gir meg mening nå kanskje erstattes av noe bedre som bygger meg opp....

Ingen skal skjønne at jeg innerst inne er ensom!!

Når jeg er alene....og når jeg er sammen med andre..
Jeg er ensom. Den dype, vonde følelsen av å være alene med alt...
Jeg har mennesker rundt meg som gjerne vil være der for meg, men allikevel er jeg ensom.

Og jeg skammer meg...over at jeg er ensom. For jeg har vel egentlig ikke grunn til å være det. Men det gjør ikke følelsen av ensomhet noe mindre...

Lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive ett innlegg om dette, men jeg har skammet meg. Sånn jeg ser det er det "feil" å være det. Utifra hva som legges ut på facebook og instagram....og snapchat...så er det vi ønsker å vise fram og fremstå som ...alt annet enn alene og ensomme.
For da blir vi liksom stakkarslige...

Men idag skriver jeg dette fordi jeg er DRITTLEI AV ETT SAMFUNN DER SÅ MYE ER FALSKT OG UEKTE!

Rundt oss idag er det mange som meg...som kjenner at de er alene...kanskje fullstedig alene. Og mange har kanskje ingen eller få rundt seg. Det er vondt å tenke på...
Kanskje de tenker som jeg av og til gjør; at ingen vil være sammen med meg, at jeg ikke er morsom nok å være sammen med, kanskje ikke pen nok...hva er feil med meg fordi jeg nok en gang er alene kveld eller dag?


Hva er ensomhet? Jeg tenker at det er en følelse...det er jo det på en måte men ikke en av de vitale følelsene. Den rommer jo både sorg, frykt, tristhet, masse lengsel...

Om du kjenner deg igjen i det jeg har skrevet idag vil jeg du skal vite at rundt deg er det MANGE som er ensomme. Men tro meg- få vil innrømme det.

La noen få slipppe til...også i det som er så vondt!

Den byrden som du bærer...den er enorm. Og mye tyngre enn du kan bære.
Du var ikke ment å bære den alene...
Den vil oppleves mye enklere å bære om du deler den med noen...

Ikke la stolthet og frykt holde deg fra å fortelle noen du stoler på om det som har hendt!
La de ta del i smerten. Det er du som må leve med smerten over urettferdigheten som rammet deg, men da er det andre også som vil stå rundt deg, støtte deg og bære deg.

Ikke la deg lure av alle idyyliske facebook statuser...de fleste av oss opplever en hverdag full av opp- og nedturer!
Det er virkeligheten!!

Aldri gi opp!!

Det er utrolig hvor skjørt livet er.
Døden kan man ikke flykte fra. Den møter man om man vil eller ei.

Er virkelig noe som stadig slår meg. Hvor viktig det er å ta vare på nuet og det som virkelig betyr noe. Og de som virkelig betyr noe.

Jeg blir ofte forundret over hvor sterk jeg er. Jeg føler meg så svak men allikevel gir jeg ikke opp. Fascinerende den kraften som får oss mennesker til å stå når alt raser rundt oss..
Til å velge å gi ting en ny sjanse selvom det oppleves som det aldri lykkes for en..
Til å ikke gi opp når håpløsheten er altoppslukende..

Den kraften som gjør at jeg ikke gir opp.. På tross av nederlag på nederlag.. Og en veldig tøff hverdag.. Den kraften virker udødelig og den skremmer meg litt. Fordi den gjør at når jeg aller helst vil gi opp..
Så må jeg heve hodet og sette den ene foten foran den andre. På tross av alt..

Håpet er skjørt og sårbart.. Så dyrebart.håpet om en god fremtid..

Nytt år og nye kriser??!!

Det ligger ett nytt år foran meg...ett blankt ark...ubrukt og fullt av muligheter for utvikling og vekst.

Hva vil jeg gjøre med det?Hva vil jeg fylle året med? Hva vil jeg prioritere?
Hvem vil jeg prioritere?

I jula 2014 så sa jeg til familien min i en litt ironisk tone...2015 blir vel "ett nytt år med nye kriser"!!
Og helt ærlig så er det smerte og noe sannhet i det. Jeg kjenner at etter mange tunge år og mange nederlag er det faktisk enklere å være skikkelig pessimistisk. For da kanskje jeg blir positivt overrasket:-)

Jeg har måttet tenke over hvordan holdning jeg vil innta i forhold til dette året. Jeg kan velge å vente på nye nederlag og ny sorg...eller jeg kan velge å se på hver dag som en ny mulighet.

Hver dag er en mulighet til å utvikle meg mer som menneske
Hver dag er en mulighet til å gripe øyeblikk av glede og moro..latter!!
Hver dag er en mulighet til å utvikle min karakter...
Hver dag er en mulighet til å komme nærmere mine mål her i livet...
Hver dag er en mulighet til å være ett herlig og varmt medmenneske...
Hver dag er en mulighet til å gi videre det jeg har blitt gitt...glede, håp, gaver, smil, ett lyttende øre..("likes")

Jeg tror ikke lengre på de store seirene...digre drømmene...jeg ønsker å kunne glede meg over en god samtale med en jeg er glad i, å bli slikket i nesa av hunden min, ett glass med vin, ferskt brød, nydelig musikk som gjør meg glad....
Og ikke minst å kunne stå opp om morgenen...kunne bevege kroppen min...kunne sminke meg og ha apetitt...ikke være livredd for kalorier...

På tross av mye smerte og mye sorg....så er jeg ufattelig takknemlig...for alt jeg har!!

Hva nå??

Ja det er lenge siden...veldig lenge siden jeg har skrevet her.
Men bloggen er ikke lagt ned...dette tenker jeg på blant mange andre ting...

Hvor privat vil jeg bloggen skal være?
Skal jeg våge å være så ærlig og åpen som jeg egentlig ønsker å være?
Kan jeg skrive mine meninger her, eller er jeg ikke klar for å takle det som eventuelt møter meg?

Jeg ønsker ikke at bloggen skal fremstå som at jeg ønsker empati og medfølelse, samtidig som jeg ofte føler at det er det den resulterer i. Hvordan skal jeg skrive for å unngå det?

En blogg gir jo stor frihet fordi den er min og i prinsippet kan jeg skrive hva som helst, men jeg ønsker at den skal bety noe for andre. Skulle jeg gjort det for min egen del kunne jeg skrevet dagbok...

Ja som dere skjønner tenker jeg mye, og av og til kommer inspirasjonen- men da ofte når jeg ikke får sove. Så da orker jeg ikke å skrive. Er nok en fare for at jeg tenker så mye at jeg aldri kommer igang igjen...hihi..

Om det er noen som har ønsker om temaer jeg kan skrive om så bare kom med det.