fredag 17. oktober 2014

Selvforaktens klamme grep...



"Kom i hu blomstene på marken. Ike sår de, ikke høster de. Men ikke engang Salomo i all sin prakt, var kledd som en av dem"
(Vers fra Matteus 6, skrevet som jeg husket det).

Når jeg ser meg i speilet er det sjeldent jeg liker det jeg ser.
En stor sorg for meg er at jeg ikke kan klare å like ansiktet mitt og kroppen min.
For meg så oppleves det som selvbildet mitt er knust- og aldri kan lappes sammen igjen.

Kjenner du deg igjen? Har du stått foran speilet og vært frustrert over at du ikke fikk til sminka, at nesa var for stor eller en kvise midt i panna?
Når jeg tenker over det, bruker jeg vanvittig mye tid på å forakte det Gud ga meg som gave. Utganspunktet. Min kropp og mitt ansikt. Han skapte det og ga meg i oppgave å forvalte det til ære for han.
Er det ett omeråde jeg føler meg som svakest, er det der. Strekker aldri til. Jeg kan bestemme meg for å like den jeg er og etter fem minutter er selvforakten tilbake.

På bussen istad satt jeg å tenkte på skjønnheten i en gammel kropp/ansikt. Der har livet satt spor i form av arr og rynker.
Hvorfor kan jeg ikke tenke likedan i fohold til meg selv? Mine 28 år har satt dype spor på kroppen min...jeg vil alltid bære med meg arr som taler om en tid der livet var for vanskelig å leve for meg- og der jeg helst ville slippe å "face det som lå foran".
Tenk om jeg en dag kan bære det med stolthet? Over at jeg ikke ga opp?!

En tankevekker på slutten....jeg tror Gud skapte menneskene sånn at de var avhengige av å bli elsket.
Både elsket av de rundt, men også kroppen ble skapt for å elskes. Jeg tror at hvis man elsker kroppen sin- vil det bli enklere å ta riktige valg/sunne valg i forhold til kosthold/trening/hvile. Jeg tror generelt det vil være lettere å lytte til en kropp som blir elsket.
Jeg snakker ikke om å dyrke kroppen, men ta vare på den som man tar vare på noe man er glad i:-)

Min oppfordring: Tør du å begynne å tale vel om din egen kropp...til deg selv og andre?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar