mandag 3. juni 2013

Ser du meg ikke...eller bryr du deg ikke?

Lenge siden jeg har skrevet her.
Men ikveld tok jeg motet til meg.

Jeg lever ikke, men eksisterer.
Venter på at livet skal føles overkommelig å leve...
Hjertet mitt lengter etter livstegn fra min Far..fra han som sa han aldri skulle forlate meg.

Kan jeg stole på Gud?
Hva med alle løfter i bibelen og alt jeg har blitt lovt?
Hvorfor er livet mitt en eneste slagmark?
Hvorfor ser du ikke at jeg trenger at du hjelper meg å bære mine byrder Jesus?
Hvor er du?

Jeg er lei av at alle sier at ting kommer til å bli bra eller at Gud kommer til å gripe inn.
Hjertet mitt er så knust og ødelagt...troen min har virkelig fått kjørt seg...

Og det jeg sitter igjen med er...Hvem er du Jesus? Når jeg sitter her nå og troen min er mer en byrde enn en hjelp?
Hvorfor skal det være verdt å leve med deg da?

Når er nok nok?
Venter du på at jeg skal gi opp Jesus? Det har jeg gjort for lenge siden...nå er det eksistere det dreier seg om.

Hvor mye skal jeg plages før jeg kan få fred?

Jeg har lyst å idag beundre og hedre alle de som har gått foran meg og de som også i denne stund er i nød og opplever at Gud er fjern...at han har sviktet...
Jeg vet hvor mye styrke som kreves for å ikke gi opp. Hvorfor mener alle at man skal klare å holde ut? Hva tar de oss for liksom?
Er det mørkt så er det mørkt. har man ikke håp...så hvorfor fortsette å leve?

Jeg vet ikke hva jeg hadde sagt til en som hadde kommet til meg og sett fullstendig mørkt på livet sitt. Jeg har enda ikke funnet noe som virkelig lindrer. Noen ganger er man trøstesløs....man finner ikke ro noe sted.


Grunnen til at jeg deler mine hjertesukk er at jeg vil at mennesker skal oppleve at de ikke er alene, og at dette er mitt liv med Gud. Det er virkelig tøft. Det oppleves som ett mareritt...kunne ønske jeg bare kunne våknet...
Men det er livet...