tirsdag 19. oktober 2010

Er det virkelig mulig å elske seg selv?

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand og din neste som deg selv.
Luk 10,27


Mange ganger har jeg lest det som står der og visst at det er en av Guds "commandments" til oss, altså ting han forventer vi skal gjøre som hans barn. Jeg har alltid av en eller annen merkelig grunn lagt merke til at vi skal elske Gud og vår neste, men ikke at vi skal elske oss selv. Det har aldri falt meg inn at det kunne være mulig å elske seg selv. Men en ting jeg er overbevist om er at hvis det står i bibelen, er det mulig!

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
1Mos 1,27

Og Gud så alt han hadde gjort, og se det var overmåte godt.
1Mos 1,31


Jeg er skapt i Guds bilde. Jeg, Iris, er ett bilde av hvordan Gud ser ut. Det er sprøtt:-) Og det skaper ærefrykt i meg i forhold til hvordan jeg oppfører meg og tenker. Gud fortjener at jeg fremtrer som en prinsesse når han har gjort meg til det. Ikke som en bortskjemt prinsesse som forventer å få alt hun peker på eller bare er opptatt av hvordan hun ser ut. Men som en prinsesse som elsker sin Far, pappa Gud, så høyt at hun ønsker å glede han i alt hun tar seg fore. En prinsesse som elsker å se pappa smile og derfor velger å gjøre det som gleder han. Dette med å leve i renhet og til behag for Gud har lett for å bli ett ork, men om det er kjærlighet som er din drivkraft og ikke bare fordi det står i bibelen, er jeg overbevist om at det blir mye enklere.

Hvordan kan jeg dag ut og dag inn i mange år nå bruke masse energi og tid på å tenke stygge og nedbrytende tanker om en Iris, som i Guds øyne ble skapt som han ønsket hun skulle være? Hvordan kan jeg forakte hans skaperverk i den grad jeg har gjort og fortsatt gjør til tider?
Hadde jeg vært Gud så hadde jeg blitt skuffet hver eneste gang ett av mine barn så seg selv i speilet og tenkte at de helst skulle sett annerledes ut...han ga meg den nesa jeg har, han gav meg øynene jeg har, håret jeg har, huden jeg har, kroppen jeg har....og i hans øyne var det overmåte godt. Personlig syns jeg akkurat det er helt utrolig, og det sier jo litt om at jeg har mye å jobbe med.
(Jeg har også lyst å understreke at vi kan med vårt levesett ødelegge det Gud har skapt så det må man ha med i sammenhengen her, men det vil jeg ikke gå inn på nå.)

Jeg har vinket farvel til janteloven forlengst. Kall dette sterke ord men jeg sier de fordet. Janteloven kommer rett fra helvete. Den er med på å ødelegge vår selvtillit og vår tro på at vi er gode nok som vi er. Det er slitsomt å aldri være god nok eller alltid måtte gjøre seg fortjent til alt mulig!
Den levende Gud snakker om noe helt annet...Vi fikk nåde og frelse og ble gjort rene og rettferdige kun fordi Gud elsket oss. Vi levde i masse synd og elendighet, men fordi Guds kjærlighet til oss var så enorm, sendte han sin eneste sønn for å sette oss helt fri! HELT UFORTJENT!
Og Gud har innsett etter den gamle pakt at vi trengte Den Hellige Ånd som veileder og trøster i kampen mot satan og kjødet. Så det er ikke vi som skal være gode nok, men det handler om hengivelse og og innse at vi ikke klarer det selv, men vi er gode nok når vi er fullstendig ydmyke og hengitt. Den er litt vanskelig å svelge i en kultur der man selv skal klare alt og gjøre seg fortjent til alt.
Så, farvel til janteloven!

Som en avslutning...jeg lever i en kamp som Jesus og jeg skal vinne. Jesus har seiret for 2000 år siden, men for meg så gjenstår det å tro at Gud elsker meg så høyt at han ville ofre sin sønn for å sette meg FULLSTENDIG FRI FRA ALT FRA SATAN!
Jeg tror at satan står bak alt som heter komplekser, dårlig selvtillit og ødelagt selvbilde. Jeg tror satan står bak manipulerte reklameplakater og retusjerte bilder der jenter og gutter blir lurt til å tro at det er en type kvinne eller mann som er perfekt. For det er løgn. Jeg er overbevist om at en kvinne eller mann er på sitt vakreste den dagen de elsker seg selv nettopp som den de er!

Utfordring/ til ettertanke: Elsker du deg selv?

fredag 15. oktober 2010

Alltid trofast!

Lenge siden jeg skrevet her...vært to tøffe uker...
Jeg har brukt mye tid på å bare velge å tro at Gud alltid har en hensikt med det han fører meg igjennom. Disse ukene har han i det ene øyeblikket føltes som om han er milevis unna og i det neste øyeblikket kan jeg i ånden få en fornemmelse av å sitte i min kjære pappas fang med hans sterke armer rundt meg med en følelse av hans enorme kjærlighet...

Ja...jeg kan gjerne innrømme at det er vanskelig å tro at Gud elsker meg i min situasjon...det er vanskelig å tro at han vil meg noe godt...det er vanskelig å tro at han kan bruke meg når det føles som alt som er igjen av meg er knust....
Men vet du hva?

Jeg baserer meg ikke lengre på hva jeg føler eller selv tenker(dvs jeg prøver å ikke gjøre det).
Men det jeg velger å basere min tro og mitt håp på den allmektige Guds ord!

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.
Jer 29,11

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.
Fil 1,6

Velsignet er den mann(kvinne) som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik ett tre som er plantet ved vann og skyter røtter ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer, alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år, og holder ikke opp med å bære frukt.
Jer 17,7-8


La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet.
Hebr 10,23

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
Joh 8,36

Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerter forferdes, frykt ikke!
Joh 14,27


Det har vært mange tøffe måneder...eller egentlig år nå...og ofte har jeg lyst å gi opp...men hva har jeg å gå tilbake til? Guds nåde mot meg har vært og er så stor at han fratok meg mye av gleden over det som er i denne verden. Så da jeg fikk se Jesus som han er, fikk kjenne hans nåde og kjærlighet ble det som er i denne verden ganske meningsløst. Så jeg KAN faktisk ikke gi opp håpet til en allmektig Gud, himmelens og jordens skaper, han som har skapt alt...skapt alle....
Hvordan kan jeg gi opp håpet til han som var villig til å ofre sin eneste sønn for min frihet?

Det er tid for å grave, søke innstendig og virkelig finne seg til rette i Guds nærvær. Det er her du vil få fred, støtte, trøst, oppmuntring og nytt liv. Han vil rense deg på dypet.
(Avsnitt fra en fantastisk bok av Linda Bergling, "Ved Jesu sår har vi fått legedom")
Jeg kan skrive min signatur på det hun skriver. Det er sannhet! Det funker selvom det koster vår dyrebare tid.

GUD ER ALLTID TROFAST! IKKE LA DEG KNEKKE!