Kom å ta din plass på tronen i mitt hjerte, Jesus!

Jeg sitter her og bare facineres...min elskede Jesus.
Jeg lengter etter at Jesus virkelig bare får alt...ønsker ikke holde noe tilbake.
Jeg er av en eller annen merkelig grunn overbevist om at da vil man virkelig føle at man lever...virkelig kjenne at det er liv...virkelig kjenne at man ikke trenger strekke til selv...

Jesus gikk omkring og bare strålte av kjærlighet og omsorg overalt han var...han leget syke mennesker som andre leger hadde gitt opp...
Han satte besatte fri fra det helvete de hadde levd i...
Han hadde alltid nok kjærlighet til alle.
Og han måtte hjelpe virker det som. Det var jo det han levde for. Det virket liksom så enkelt for han. Men det er jo ikke noen større hemmelighet enn at han gjorde det hans Far ba han gjøre. Og han tilbrakte tid i bønn med sin Far. Han fikk ledelse og mot til å møte mørket der han gikk.
Og noe av det som virkelig har festet seg hos meg er det at han stolte på Gud. Han stolte på at når han ba en sykdomsånd om å gå...da ville den selvfølgelig gå.
Det savner jeg for egen del. Det å vite at når jeg er lydig og ber, vil Gud svare. For løftene i Guds ord sier det, be så skal du få.

Har lest en bok nå om utrolige svar på bønn, og jeg facineres og inspireres.

Vi må aldri bli for opptatte til å be.
Aldri bli for opptatte til å ikke sette av tid til å bare være med Jesus, elske han og ledes av han.

Jeg har mang en gang følt at bønnen min ikke når lengre enn til taket.
Men jeg kan faktisk føle hva jeg vil. Gud har gitt meg drøssevis med løfter om at han vil svare, og da ønsker jeg å bare bli en bønnekjempe. En som ikke vippes av pinnen selvom ikke akkurat det jeg trodde skulle skje skjer. En som står på sitt, og ber til seier. For jeg er bare en liten prinsesse midt i en mørk verden som Gud tilfeldigvis har gitt den hellige ånd og autoritet over ALT det onde.
Så hvorfor jeg ikke ber mer, det skjønner ikke jeg. Jeg er rar.

Alltid var han der....

Halleluja. Gud er god, og han har gode tanker for oss.
Må vel innrømme at jeg har lurt på om det stemmer noen ganger...fredstanker...
Har vært mange vonde stunder der jeg har hatt alt annet enn fred...vært så fortvilet at det er urtolig at jeg ikke ga opp.

Skal fortelle noe som er litt personlig, men kjenner jeg skal det.
Flere ganger disse siste åra har jeg hatt stunder der jeg har vært så fortvilet at jeg ikke har visst hvor jeg kan gjøre av meg. Det kan ikke beskrives. En smerte som kommer fra langt inni meg ett sted. Også hjelper det å gråte, men gråten er så vond at jeg ofta har ligget i fosterstilling og bare vridd og kastet meg rundt. Jeg har kjent mye annen smerte og men ingenting av det kan måle seg med disse opplevelsene.

Jeg skal fortelle deg noe...jeg syns det er utrolig at jeg ikke har gitt opp i disse stundene. Utrolig at jeg ikke har gjort noe for å lette smerten. Utrolig at jeg ikke har begynt å sulte meg, kuttet meg eller gjort noe annet som kunne "fjerne" smerten for en stund.

Det var alltid en som var der...
Alltid en hånd jeg kunne gripe..
Alltid en myk, kjærlig stemme som ga håp og fred..
Alltid en som ikke sviktet når jeg hadde det som vondest..
Alltid en som kunne gjennomtrenge alt mørket med bare ett glimt av sitt nærvær.

Er det rart Jesus er dyrebar for meg? Er det rart at jeg lengter etter at han bare skal ta alt jeg er og har?

Den kjærligheten jeg har fått oppleve fra Jesus....den slår alt! Man kan snakke om heftige opplevelser og ekstremsport, men det å oppleve at Jesus bærer gjennom noe sånt- det kan ingenting måle seg med.
Jeg er ufattelig heldig!

Det er ikke alt man forstår, men Guds trofasthet svikter aldri!

Noen ganger er det sånn at jeg bare har lyst å dele gode nyheter med dere.
Men sånn er ikke livet. Mitt liv er fullt av utfordringer og når jeg ser meg tilbake er det ganske utrolig at jeg ikke har gitt opp.

Den siste tida har vært litt preget av at stormen føles litt for sterk...
Jeg syns det er merkelig at jeg klarer å komme meg gjennom dette.

Jeg er frustrert og så klar for forandring, jeg er skuffet over de utallige gangene jeg ahr blitt bedt for og jeg kanskje har bare opplevd at det har blitt vondere.
Jeg har også opplevd å bli bedt for og det har skjedd forandringer, men det vonde har en tendens til å ta fokuset mitt.

Jeg ønsker at denne tåredalen skal bli til en kildevang.
Jeg ønsker at utfordringene bare skal gjøre meg sterkere og ikke ødelegge meg
Jeg ønsker at den tiden jeg er i det vonde, kan være en tid der frukt vokser frem i mitt liv.
Jeg ønsker å oppdage alt det vakre Gud har plassert selv i min livssituasjon.

Jeg vet at Herren vil leger og vil lege meg fullstendig.
Når tiden er inne vil alle mine lengsler og behov bli møtt. Jeg kjenner meg trygg hos Jesus. Han kjenner meg tvers igjennom. Han vet hva jeg trenger og hva jeg klarer å bære.

Men jeg skal love dere at det å forstå hvorfor man må oppleve så mye smerte, det er vanskelig. Jeg finner mest hvile når jeg bare legger det hos Herren og sier til meg selv: Jeg er din Jesus, du er min Herre nå. Mitt liv er ditt, min framtid er din....du kjenner smertene, du kjenner såra, du kjenner utilstrekkeligheten, du kjenner frykten, du kjenner frustrasjonen....Jeg vet du kunne fjernet alt her og nå. Men kanskje ikke alltid det er hensiktsmessig. Hva vet vel jeg?

En oppmuntring på slutten, ha tro til Gud. Men ikke prøv å være sterk. Bare sleng deg ned i armene til han som digger deg, han som døde for deg og alltid ønsker deg velkommen uansett hvor mye tull du har drevet med.
Armene er vidåpne. Og du skal ikke lengre trenge å gå alene, men hånd i hånd med han som seiret over selveste døden!

Er vi villige til å dø fra oss selv?

Lenge siden jeg har skrevet her.
Det som slår meg på starten av dette året er at jeg kjenner meg veldig heldig.
Jeg er så takknemlig for den veien Gud har ført oss på selvom den har vært lang og til tider uutholdelig.
Men det er en som aldri har sluppet eller forlatt oss, han er den samme uansett.

Jeg kjenner at Herren jobber mye på innsiden min. Han renser og leder meg inn i helt nye ting. Jeg kjenner at hjertet mitt blir mer og mer fremmed for meg. Det oppleves som Gud selv planter sine lengsler og planer i mitt hjerte. Og ikke minst hans kjærlighet. Jeg kan liksom ikke bare ignorere menneskene rundt meg lengre. Noen ganger oppleves det sterkere enn andre. Som at jeg nesten får ta del i personens smerte og får kjenne hvor høyt Gud elsker vedkommende.
Det er vakkert å ligge på dreieskiva og bli formet slik det behager Jesus! Men fy flate, det er mye motstand. Mye motstand.
I bibelen står det at man må dø fra seg selv. Hva vil det si å dø fra seg selv? Jeg tror det dreier seg om å overgi seg fullt og helt til Jesus, koste hva det koste vil. Da mener jeg ånd, sjel og kropp. Sin fortid, nåtid og framtid. Å dø er en ubehagelig opplevelse og for meg har det vært en lang vei og veien fortsetter videre, ingen tvil om det. Man må dø fra sine egne mål og tanker, framtidsplaner og visjoner. Jesus blir Herre! En Herre er en man adlyder uansett, og hvis ikke får det konsekvenser. Jeg tror at hadde jeg valgt å ta riktige valg hele tiden hadde veien for meg vært mye kortere. Men jeg er seig. Mye har jeg villet holde fast ved.
Men når man får smake og se Guds godhet, så vil det jeg har som jeg tviholder på, regnes for søppel i forhold til hva Herren har for meg. Halleluja!

Gud har en fullkommen plan for meg, og for deg. En plan som er langt over det du kan forestille deg.
Gud talte til meg for en stund tilbake og fortalte meg at ha ikke kunne fortelle meg alt som ligger foran fprdi jeg ikke ville være istand til å bære det. Så stort ville det være!! Det er heftig.

Og vet du hvorfor jeg skal få oppleve det? Jeg tror at den eneste grunnen til det er at jeg akter meg selv som ingenting uten Jesus. Jeg er ingenting uten Jesus, min elskede Jesus. Og det er bare Guds nåde som har skapt dette i meg, ikke egen kraft!
Jeg tror det er en del av Guds plan at vi skal være 150% avhengige av Den Hellige Ånd, og leve ledet av han. Det koster. Man kan bli bedt om å gjøre "crazy" ting, men Guds kjærlighet til denne verden er så stor. Han elsker hvert enkelt menneske så høyt. Og han lengter etter at vi som tilhører Jesus ikke holder tilbake men er frimodige og deler hva han har gjort i våre liv.

Jesus er svaret! Han er virkelig det!