Jeg dras i alle retninger...
Jeg vil leve ett liv som er meningsfullt og der jeg virkelig kan være en som skaper en bedre hverdag for de rundt meg. Jeg har så mange drømmer og så mye jeg gjerne ville satt ut i livet.
Så ser jeg på meg selv og mister motet fullstendig. For hvem er vel jeg til å tro at jeg kan utgjøre en forskjell? Syk, sliten, sårbar og med ett hjerte som er så herjet at jeg nesten ikke klarer å leve med det...
Kan jeg utgjøre en forskjell?
Jeg vet jo innerst inne at med Gud på laget kan ALT skje. ALT!!! Men så oppleves han så fjern. Finns han? Er det bare prat eller eksisterer det en Gud som vil gripe inn i mitt liv og andres?
Jeg synes han er så stille, så tafatt og ingenting blir slik jeg vil ha det. Men kanskje det er akkurat sånn han vil det skal være...vise meg at han er større enn sykdom og min svakhet. At på tross av alt dette kan han allikevel bruke meg.
Helt ærlig har jeg vurdert å bare velge han helt bort. Jeg kan ikke basere hele mitt liv på noe som er så "dødt". Men jeg klarer ikke helt det heller. For han har gjort ting i mitt liv og det har satt sine spor.
Tør jeg å strekke ut hånden min og ta Jesu hånd? Våge å gi han enda en sjanse? Våge å tro at han ikke bare vil fortsette å skuffe meg? Jeg er jo ikke klar for å forsake alt i livet som er godt...Men har en lengsel etter at etterhvert vil det som gir meg mening nå kanskje erstattes av noe bedre som bygger meg opp....
