Håp

Håp er forventning om at noe er annerledes enn det som oppleves i smerten og krisen.

Håp er at noe eller noen tror noe annet enn det en selv erfarer.

Håp er at noe eller noen er der for meg, og kan møte meg i mitt innerste.

Håp er en opplevelse av tro og tillit til Gud og hjelpere når alt annet brister.

Håp er å flytte fokus.

Håp kan sprenge grenser vi står maktesløse overfor.

Håp kan åpne dører.

Håp kan bære når man føler man faller.

Håp kan gi mat til å gå videre, når man har mest lyst til å gi opp.

Dette sitatet er så vakkert og det fikk jeg av mamma. Hun er helt spesiell for meg og jeg tror aldri jeg kan få gjort nok for henne. Hun har hele tiden støttet meg og oppmuntret meg med sin godhet.
Ved siden av dette sitatet stod det: En mamma som har tro på at jenta si skal bli frisk.

Her om dagen stod det en nydelig rosa rose på kjøkkenbordet og Anders hadde skrevet en hilsen fra pappa. Det betydde så mye for meg. Da hadde pappa plukket den og sagt at Anders skulle gi den til meg.

Er utrolig takknemlig for en mamma og en pappa som har støttet meg pog hatt tro på meg gjennom denne lange vonde tiden. Dere er spesielle og dyrebare!!

When God Made You-New song ft Natalie Grant

3 års bryllupsdag med min kjære Anders

En spesiell dag idag. Vi har vært gift i 3 år og det har vært noen tøffe år.
Men jeg har lyst å takke Anders for den gode, trofaste og herlige gutten han er. Jeg er verdens heldigste jente. Takk for nydelige roser da jeg kom hjem idag!!

Takk til mamma som gjorde dagen veldig fin for meg med herlig tur til langesund, god samtale og shopping. Du er verdens beste mamma!

Her har det vært høy prinsessefaktor idag som dere skjønner og jeg stortrives.

Takk Jesus for din trofasthet og hjelp i den vanskelige tiden. Du vil føre oss igjennom og gjøre ekteskapet vårt sterkt og til din ære!

Hvorfor må jeg oppleve dette mørket?

Det er rart å oppleve mørket i en sånn intens grad som jeg gjør nå om dagen.
Det omslutter meg og kjennes som ett rep rundt halsen og ett tungt teppe som dekker meg.

Jeg vet at lyset finns. Jeg vet at Jesus sa han var verdens lys.
Allikevel oppleves lyset langt borte og egentlig ikke eksisterende. Jeg står egentlig fullstendig fast og er overgitt til hva Gud vil gjøre.

Jeg drømmer om en god framtid, men veien fra nå og fram til den framtiden er tåkete. Jeg klarer ikke se hvordan jeg skal komme meg dit. Hadde jeg bare fått en smugtitt....

Jeg skal være veldig ærlig. Ikke fordi jeg liker å fortelle om meg selv, men fordi jeg tror mennesker der ute trenger åpne ærlige og ekte hjerter som våger å være de de er.
Det er ikke bra å fremstå med en fin fasade ute blant folk, mens man på hjemmebane er knust og alt ligger i grus.

Jeg må innrømme at jeg godt kunne tenkt meg å fortelle om helbredelse og frihet og halleluja jeg elsker livet. Men det er en tid for alt. Jeg elsker Jesus. Jeg forstår ikke hva jeg går igjennom og hvorfor, men jeg vet at alt samvirker til det gode for dem som elsker han. For meg ble dette med helbredelse nesten ett slit til slutt. Jeg valgte å tenke, Gud, ha du din vei. være her for meg og led mine skritt. Jeg er din. Det Jesus gjorde på Golgata kors, det var for meg. Jeg skulle vært frisk, fri, gjenoppretta og glad, men jeg er ingen av delene. Allikevel har jeg ett håp om at en dag ser jeg tilbake på denne tiden, frisk, gjenoppretta, hel og full av takknemlighet og glede.

Jeg lever under ett enormt press som kjennes klamt og kvelende.
Hvordan klare å bære det? Utrolig nok sitter jeg her idag, og jeg har enda ikke gjort noe jeg angrer på for å lette på smerten. Ihvertfall ikke som før da jeg ville skadet meg selv eller sultet meg, fordi følelsene ble for vanskelige.

Idag må jeg tillate meg å kjenne smerten og presset når døden nærmest lokker meg, mens mennesker sier at jeg har noe å leve for. Følelsene er så vonde at jeg noen ganger bare har lyst å skrike. Rive meg i håret eller ett eller annet...Det hjelper faktisk litt å skrive.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal holde ut til. Hva ligger foran? Er det fortsatt en lang tid med like tunge dager?
Hva vil du Gud? Hvorfor tillater du dette å skje? Er dette en del av din kjærlighet som jeg ikke enda har forstått?

Jeg ønsker ikke å gjøre noen deprimert med å skrive dette. Men dette er en del av mitt liv, en fase. Det er såvidt jeg klarer dette, men jeg klarer det.
Hvorfor?

Ett svar: Jesus!

Han er hos meg, selvom han føles fjern. Han sender oppmuntring til meg gjennom andre mennesker. Hans hånd er ikke for kort til å frelse.
Og jeg tenker ofte på Josef, tror ikke han var så høy i hatten heller når han satt i fengselet i Egypt i lang tid, men han ble satt over mange folk til slutt, fordi Gud var med han og hadde en spesiell plan for han.

Det samme gjelder meg, uansett omstendigheter. Det samme gjelder deg. Ser det mørkt ut, er han der og du er fortsatt velkommen opp i armkroken hans. Kan høre han hvisker deg i øret: Alt kommer til å ordne seg. Bare la meg arbeide nå. La meg rydde vei for deg og hvil.

Du er høyt elsket! Jesus elsker deg!

Skyggesiden ved livet

Det er en tid for alt.

Den siste tiden har jeg ikke ønsket å skrive fordi jeg ikke har ønsket å dele den mørke siden av livet mitt. Jeg har tenkt at det blir liksom for mye. Jeg kan ikke si det. Hva vil folk tro?
Men så var jeg på behandling igår og fikk endel nye tanker. Og jeg forstod med meg selv at jeg skal også dele dette kapittelet av livet mitt. For det er en del av livet mitt selvom jeg tror på Jesus og er frelst.

Ja, jeg kunne godt ønske jeg kunne fortelle om grønne enger og gledestårer, men det jeg nå skal fortelle deg er noe ganske annet. Og jeg ønsker å være en røst for de som også opplever en Gud som oppleves fjern, skjult, taus, nesten ond...ja, di som skjønner at enkelte ting forstår man bare ikke hensikten med.

Dagene de siste ukene har opplevdes som ett mareritt. Det er vanskelig å beskrive hva jeg har opplevd og vil ikke dele alle detaljer for det er jeg ikke klar for. Men sånn jeg opplever det så kjennes det som alle omstendigheter og alt som er vanskelig og vondt i livet mitt nå, kveler meg. Jeg mestrer det ikke og opplever det som det er for mye å bære. Det er indre sår, fysisk smerte og ett hjerte som bærer preg av at det trenger en skikkelig overhaling. Ett knust hjerte som av og til kjennes som ikke kan leges. Jeg har kjent hvordan løgn fra satan har herjet og holdt meg nede. Løgnene har nærmest blitt en sannhet.
Løgnen som er så destruktiv. Jeg hadde ikke trodd jeg kunne falle så dypt.
Jeg har nærmest fått meg selv til å tro at jeg ikke er noe verdt, at folk klarer seg fint uten meg, at jeg mest er i veien fordi jeg er syk og ikke har altfor mange ressurser i samfunnets øyne...
De tankene har blitt en sannhet for meg. Og det er sprøtt.

Fordi jeg vet at en annen sannhet er at jeg er utvalgt. Jeg er en prinsesse, og har tilgang til kongeriket til den allmektige Gud.
Jeg er unik, og Gud har en spesiell plan bare for meg. Jeg er like dyrebar som alle andre.

Så jeg har blitt dratt og kastet mellom disse to utgangspunkta. Og valget har til slutt blitt...
Orker jeg å leve mer i denne krigen eller skal jeg bare gi opp?
Jeg har opplevd å leve i en sånn intens spenning, at noen dager har jeg ønsket at alt bare var slutt. Men jeg ønsket ikke å dø. Jeg orket bare ikke å leve. Også har jeg trodd at hvis bare Gud hadde fjernet noe av det jeg bar på, så ville alt bli bra.

På behandling igår så sa denne terapauten til meg at han opplevde det som at jeg ventet på at bare det eller det skjedde(ble helbredet) så kunne jeg begynne å leve igjen. Da startet livet og jeg kunne begynne å leve ut det jeg drømmer om osv.
og det gjorde noe med meg.

For livet er nå....livet er her og nå.
Dette er en vond fase av livet, men det er en del av livet.
Og det er når man er i konflikt eller krig innvendig at man virkelig vokser.
Alle vet at det er enkeltå leve når alt er bra og man er lykkelig. Men man vokser dessverre ikke så mye da. Det tror i alle fall jeg, fordi man aldri kommer dypt nok i hverdagen sin. Man lever kall det en mer overfladisk hverdag og vekstvilkårene blir heller ikke så bra. Men dette er mine tanker.
jeg tror at det er viktig å ha ups and downs i livet og at alt til sammen skaper livet og gjør det rikt.

For min del trengte jeg å høre at nå er livet mitt. Det starter ikke når alt er bra. Jeg kan leve nå.
Også blir spørsmålet da..hva skal jeg begynne med? Hva drømmer jeg/du om? Hva ønsker vi å gjøre ut av den tiden vi har her?

Jeg tror på å gi rom for å tåle at mennesker også har mørke perioder i livet sitt. Gud kan bruke det til noe godt, fordi han har en tendens til å skape noe selv på de mørkeste plassene.

Jeg vet at jeg har snakket om ting som er ganske heftige og for mange kanskje ubehagelige, men hvis noen har reaksjoner så kan dere eventuelt sende mail: jesuslever7@hotmail.com

Ett vers til slutt, om du opplever noe av det jeg opplever idag:

Alt makter jeg i han som gjør meg sterk!

et er han som har kraften, ikke vi!